Det er en merkelig verden vi lever i, en verden hvor du blir litt uvel av å se en fest eller en klem på tv`n. Du blir mistenksom når du hører flere personer og musikk rundt deg og du nesten glemmer hvordan et smil fra fremmede ser ut. Ikke hele tiden selvfølgelig, med det slår deg når du slapper av og minst venter det.
Hodet sitt egne selvforsvar, dette kan vi ikke gjøre derfor føles det feil og man blir litt uvel. Ellers glemmer man at det mest naturlige i verden, plutselig er så farlig.
Men akkurat som den ubehagelige følelsen over det som egentlig er naturlige ting, plutselig kommer. Kan den gode følelsen av håp og glede hoppe like fort frem. Det som var usynlig og man tok for gitt for bare noen måneder siden, kan varme deg med så overaskende mye varme og håp.
For meg var det blomster butikken på senteret. Jeg skulle parkere rullestolen min uten for Meny og da jeg kom rundt svingen på det så grå og nedstengte senteret, ble jeg overveldet av alle blomstene.
Først var det masse grønt og en følelse av liv, når jeg passerte de grønne plantene var det gult, og oransje. Det var gleden over en ny butikk som var åpen, det var gleden av fargene og det minte meg på at det er vår.
Jeg ville egentlig bare stoppe der å se på alle blomstene, for følelsen var så god. Det var håp.
Hele dagen har jeg kunne lene meg på denne intense følelsen som bare oppsto, over noe så vanlig som en blomsterbutikk.
