Det tok meg evigheter å skulle få vaksinert Lykke i år. Veterinæren som pleier å komme hjem til meg og se til dyrene mine var i fødselspermisjon igjen og jeg måtte finne meg en ny veterinær. Fokuset på starten av året var lille Luna som var så syk og da jeg fikk tatt meg sammen og skulle vaksinere Lykke var det allerede blitt sommer.
En som ikke er alt for dyr og i nærheten tenkte jeg, og valget falt på Empet på Ryen. Jeg leverte Lykke i resepsjonen da jeg ikke fikk være med inn, og satt ute og hørte på musikk mens jeg ventet. Da veterinæren kom tilbake så hun meg alvorlig i øynene og sa at de trodde det var noe galt med benet til Lykke. De ville ta bilde, men regnet med at her måtte det opereres.
Det ble satt opp time til røntgen på slutten av sommeren da de ikke hadde ledig tid før, og jeg startet å planlegge en høst hvor jeg hadde nyoperert hun. Vi hadde ikke fått noen restriksjoner frem til bildene, så resten av sommeren gikk som normalt, utenom at jeg slo på sparebluss på penger i tilfelle dette skulle bli dyrt.
August kom og bilder ble tatt, hun hadde Patellaluksasjon og måtte opereres. Jeg ba om å bli henvist videre til Anikura dyresykehus og her har vi vært mye de siste månedene. Det ble en liten stund til med venting, men de tok oss ganske fort inn. De bekreftet at hun måtte opereres, men at det ble oppdaget tidlig så det var ingen slitasje skader enda. Vi leve som normalt frem til operasjonen, men ingen løping etter baller og pinner.
Det var kjempeskummelt å ha lille monster inne til operasjon, og de beholdt henne over natten for å være sikker på at alt gikk bra. Skolen hadde akkurat startet igjen og jeg slet med balansen om å bruke krefter på henne og skolen. Den første uken etter operasjonen klarte jeg ikke noe skole, alt gikk på å passe på Lykke.
Hun grått og lå i armene mine de 4 første dagene. Etter 2 netter hadde jeg ringt dyrlegen opp og forhørte meg med dyrlegen. De beroliget meg med at det ikke var smerter som holdt henne oppe, men morfinen. Hun så mest sannsynlig kaniner sa de, jeg var lettet, men kunne forklare at det ikke var kaniner, men nisser hun så.
Matskålen og vannskålene hennes står på plastduker som tilfeldigvis ble kjøpt i juletider en gang. Nå var hun livredd for å bevege seg nær dem. Det var nisser på dem begge to. Hun ville ikke drikke eller spise hvis ikke jeg flyttet det vekk fra dukene. Selvfølgelig snudde jeg dem da jeg innså at hun var høy, men tok lang tid før hun nærmet seg dem igjen.
Etter at jeg hadde tatt av morfin plasteret roet ting seg litt, men hun måtte fortsatt bli løftet i trapper, fikk bare gå turer rundt blokka, og jeg hadde bygd et fort rundt senga så hun ikke skulle klatre opp eller ned. Campingen ble stengt ned tidlig, da jeg ikke ville kunne ha holdt henne i ro der nede.
Etter 2 uker var første kontroll, en enkel sårkontroll. Såret grodde fint og selv om vi hadde en liten krig om den strømpa som dekket såret her hjemme, hadde hun ikke klart å slikke opp såret. Enda to uker med strømpe og å gå rundt blokka. Lykke var ikke fornøyd.
For det var nå ting startet å bli vanskelig. Hun ville ikke holde seg i ro lengre og hadde egne meninger om hva hun ville. Hun kjedet seg med å gå de samme rundene hver gang og savnet å hilse på andre hunder. Nå hadde jeg ikke helt holdt henne unna andre hunder, men blir ikke så mange vi møter rundt blokka.
Jeg startet å gå rundt gata (2 blokker) når det var gått nesten 4 uker. Hun hadde nå klart å rive ned fortet rundt senga og jeg hadde gitt opp dette. Hun fikk puffen sin tilbake, men fikk fortsatt ikke leke, løpe, gå trapper, klatre på noen andre møbler eller gå lengre turer.
Tror hun syntes det var godt å få av strømpa på 4 ukers kontrollen. Jeg fikk også beskjed om at jeg nå kunne gå 5 minutter lengre turer med henne hver uke. Endelig muligheter til å møte på hunder igjen. Men livet uten lek og løp er ikke morsomt.
Jeg må innrømme at jeg startet å bli veldig lei av å bære henne opp og ned trapper. Og jeg tror hun var like lei da hun ikke så poenget og puffet oppgitt hver gang vi skulle inn. Men i dag var det nesten 8 uker siden operasjonen og vi var på siste kontroll. Hun er blitt helt bra å kan gå tilbake til normalt liv. Hun fikk løpe opp trappen når vi kom hjem, og hun sto så stolt på toppen og så ned på meg. Fri.
