Nå er det jo egentlig ikke noe nytt at isbilen kan vekke sterke følelser i folk. Enten det er glede for barn som ønsker seg is, eller irritasjon for dem som blir forstyrret av den forferdelige lyden. Selv har jeg somregel hvert i den siste kategorien, men etter at de startet med smoothie isen sin, er jeg blitt litt glad i den også. Om den bare kunne ha vært stille.
I dag startet våren for fult, etter å ha hvert oppe tidligere på morgningen og gått tur med lykke, hadde vi lagt oss igjen. Jeg bråvåkner av den kjente og forferdelige lyden utenfor vinduet mitt. Jeg lå litt forvirret å så i taket før jeg klarte å formulere tankene mine til noe praktisk. Om jeg skal bli syk, vil jeg ha is. Det som fungerer best på sår hals hos meg.
Jeg kommer meg opp av senga, tar med meg stor gjenbrukspose og Lykke og går på isbil jakt. Jeg er ikke den eneste i gata som jakter. Den kjører slalåm imellom blokkene og de samme blokkene gjør det umulig å høre hvor lyden kommer fra. Det er med litt tenking, og kunnskap om hvor den måtte ha hvert når jeg hørte den første gang utenfor vinduet mitt, og hvordan ruta gikk i fjor, at jeg klarte å lete meg frem til den.
En mann til finner frem, men ikke den unge gutten. Jeg ser etter han når jeg er på vei tilbake, men tror han ga opp. Jeg ser med stor glede at det er kommet to nye versjoner av favoritt isen min og mens jeg står og vurderer hvilken smak jeg skal velge, dukker det et rasende ansikt ut av et vindu. Hylende stemme fylt av raseri spør om han virkelig har tillatelse til å kjøre rundt nå. sjåføren svarer litt sjokkert jaaa, hun smeller igjen vinduet. Vi ser bare oppgitt på hverandre og han anbefaler den ene smaken akkurat idet jeg velger den samme. Vi smiler, jeg betaler og går fornøyd hjem med to pakker is.
Som sagt, jeg kjenner til sinnet over lyden. Men har aldri hengt ut av vinduet i raseri.
