I løpet av den siste måneden, har jeg sett det har hvert populært å skamme folk rundt korona viruset. Først var det alle de tragiske historiene om alle som ikke vil tåle å bli smittet. Ja de er tragiske og det er vondt, men det hjelper ikke å gi de som lufter hunden sin mens de er i karantene skyldfølelse. Jeg tror de fleste som ble satt i karantene fulgte de reguleringene de fikk, men ikke nok ble satt i karantene, og det var for dårlig smittevern fra de landet i Norge.
Når du skammer deg over å være i butikken og får et nyseanfall, du kan føle blikkene på deg. Men du gikk bare forbi noe du er allergisk for er det gått for langt. Man kan ikke låse seg inne fordi man kan nyse eller hoste av noe.
Nå er skammen flyttet over til hamstring. Ikke noe poeng å hamstre sier de, samtidig som en butikksjef forteller at det er vanskelig å få tak i varer fra leverandører nå. Selvfølgelig har vi nok varer, og hvorfor han sa det, kan man lure på. Men det er ikke noen god følelse å føle skam når man handler inn varer. For hvor er grensen til hamstring? Handler du inn for en uke, som du pleier, hamster du da? For handlevognen blir like full.
Når alle skal fortelle historien om mannen med dopapirene, kvinnen med de mange handlevognene og alle de tomme hyllene, deler vi ut skam, samtidig som vi er med på å skape panikken for matvare mangel.
Vis solidaritet, tenk på naboen går ofte igjen. Og ja jeg støtter det. Aksepter at folk er redde uten å latterliggjøre dem. Godkjenn at folk har forskjellige behov. Nesten alle vi oppleve problemer med karantener, permitteringer og ting som stenger. Dette vil påvirke oss alle, men på forskjellige måter.
Følg retningslinjene, tenk smart, pust med magen
