Det er ikke snakk om mange minuttene fra vi står opp fra senga til vi må være ute av døra. Selv om hun har bedret seg mye er det ikke tid til å se ut av vinduer eller reflektere over ting. Hun er med på å at jeg kler på meg, men så starter tidspresset. Jeg prater til henne mens jeg gjør klar maten min. setter ned maten hennes og prøver å spise like fort som henne, for når hun er ferdig er det ut eller uhell på stuegulvet.
Hun sitter og piper foran døra mens jeg prøver å få på meg ytterklærne, noe hun virkelig ikke forstår seg på. Nøkler, poser og briller er på plass og vi velter ut. Alt er hvitt ?
Hun har sett det hvite før, men sist gang var det så lite og kaldt at hun ikke lagde spor engang. Denne gangen beveger det med henne, hun kan slikke og tygge på det, for ikke å snakke om sporene. Det er som om paradis har falt ned fra himmelen. Ingen i dag har tvilt på hva navnet hennes er. Når jeg har sagt det har de bare ledd og sagt selvfølgelig er hun Lykke, de kan jo se det.
Heldigvis ble det to lange turer før snøen forsvant igjen og jeg gikk og lo mens hun hoppet rundt av lykke. Ja hun hopper når hun løper. Det var vondt å ta henne inn igjen, men selv uten kalenderne er det begrensing på hvor lenge jeg kan være ute med henne nå om vinteren.
Ble en kjempe fin tur nå etter snøen forsvant igjen også. Sammen med mormor og andre hunder vi treffer på. Men tror det skal mye til for å slå morgenturene.
Koselig innlegg og fine bilder, kjempesøt:):)