Det har vært en hard uke for oss alle. Mandag morgen våknet jeg med stua full av diaré og oppkast. Jeg satte meg bare til å vaske, men det viste seg fort at det var mer på vei. Jeg så ingen annen løsning enn å ta med meg lille Lykke Polaris ned til Ensjø dyre sykehus. Her ble hun lagt inn for væskebehandling og prøver og skulle bli minst til neste dag. Det var skummelt at hun var dårlig og selv om jeg hadde lest skrekk på nettet var jeg klar over at det mest sannsynlig var noe hun hadde spist. På tirsdag fikk jeg beskjed om at selv om hun ikke hadde vært på do virket hun mye bedre. Hun svelget maten de sprøytet inn i henne og var leken og kvikk, jeg fikk hente henne i mellom 18-19 00.
Jeg og kusina mi møtte opp og tok med oss hjem en jente som var glad for å se familien sin igjen.
Vi var en liten tur den kvelden og gikk og la oss. Hun var fortsatt roligere enn vanlig, men hun beit og drakk vann så jeg var avslappet. Hun hadde også vært på do noen ganger og den var hard.
(hjemme igjen)
Onsdag gikk vi tur bort til aktivitetshuset og hilste på folk der, på vei hjem møtte vi en vgs. som akkurat hadde sluttet og det var mange mennesker å hilse på. Lykke elsker å hilse på og var veldig sliten da vi nærmet oss døra. Møtte på en hund, men jeg sa nei til å hilse da jeg ikke var helt sikker på hva som hadde feilt lykke dagen før.
Jeg fikk assistent på besøk og Lykke virket som sitt vanlige jeg bare litt sliten. Når assistenten gikk spiste jeg middag og lykke gikk litt til og fra sengeplasser, men endte opp i buret vedsiden av meg. Jeg så hun sov og lot meg selv sitte å se på netflix etter maten og fikk med meg at hun gikk ut av buret, men det var lukten jeg virkelig reagerte på. Dette kjente jeg igjen og da jeg snudde meg var det en realitet. Lykke var blitt dårlig igjen.
Litt usikker på om jeg skulle fortsette hjemmebehandling eller dra rett til dyrlegen igjen, ringte jeg dem. Rett etterpå ringte jeg Mamma og Tanta mi også. Rett før kusina mi svarte på tanta mi sin telefon hørte jeg lykke klynke i smerter før hun kastet opp og jeg bare gråt i telefonen til dem. De kom med en gang (og bor rett vedsiden av så det var med en gang) Først satt vi og ventet på at dyrlegen skulle ringe tilbake, men etter å ha sett henne bare kaste opp slim og en ny diare runde, tok vi henne bare i buret og dro ned igjen. Tanta mi ble hos meg og gikk over gulvene igjen. Lite typisk bare timer etter at jeg hadde hatt hjelp ?
Klokken var 19.07 da vi kom inn til dyreklinikken, jeg vet klokka siden den sto over resepsjonen. De hadde ikke fått ringt tilbake siden dyrlegen var opptatt og nå forsvant formen til Lykke fort. Mamma møtte oss på Ensjø og vi satt der alle tre og så på at lykke ble svakere og svakere. Mamma og Maren byttet på å sitte på gulvet med henne, tilslutt orket hun bare å løfte på øret når noe skjedde. Dyrlegen hadde tatt en lyn titt på henne tidligere og konstatert at hun ikke var uttørket så vi satt der og ventet.
(under bordet mens vi venter på time)
Endelig var det vår tur og det ble tatt bilder av henne. Dyrlegen ba oss komme inn og se på bildene og se om vi trodde det kunne være noe der. Det virket slik på bildene, men siden de ikke var tydeligere skulle de gi henne kontrast og ta nye bilder så de kunne se hva det var. De la henne inn igjen og jeg reiste hjem. Jeg viste de kom til å ringe meg med svar på bildene og telefonen kom klokken 2 på natten. Jeg hadde lagt meg da jeg tenkte at det ikke var noe poeng å slite meg ut også, telefonen ville vekke meg. Veterinæren kunne fortelle at disse testene heller ikke ga noe klart svar. Jeg sto nå med to valg. Enten ta en haste operasjon på henne siden hun var så dårlig. Om det var noe inni henne kunne dette gjøre stor skade, men om det ikke var noe der ville hun gå igjennom en operasjon unødvendig. Operasjon og narkose er alltid en ekstra risiko når de er så små.
eventuelt kunne jeg vente til morgningen og de ville ta ultralyd av henne og få et sikkert svar på om det var noe der eller ikke. Jeg holdt tunga rett i munnen og ba dem vente med operasjonen så lenge formen var stabil. Noe jeg priset meg lykkelig for neste morgen da det var klart at det ikke var noe der.
( mormor holder meg mens vi venter på drosje hjem)
Torsdag ettermiddag hentet vi henne hjem igjen. Det var funnet en infeksjon og hun var satt på antibiotika. Selv om formen ikke var helt på topp, var hun på bedringens vei og det eneste jeg måtte nå var å passe på at hun fikk i seg mat, drikke og medisiner.
(ut på tur aldri sur, men utslitt)
(trives best i senga med lekene mine for tiden jeg)
Hun er en liten engel og sluker medisinene sine som om de var godbiter. Hun er leken og glad, men vi merker fort at formen ikke er helt på topp enda da hun fort blir utslitt. Hun spiser lite, men litt mer for hver dag. I Natt overnatter hun hos tante og kusine så jeg skal kunne prøve å bli frisk selv, denne uka tok knekken på meg.
