Blog

I dag lå jeg i sengen og tenkte over sorg. Vel egentlig tenkte jeg på Sirius og så på bestefar og hvordan jeg har taklet å miste dem. Det hele startet med at jeg hadde anfall og Lykke kopierte oppførselen til Sirius, som fikk meg til å tenke på han og hvor nære jeg føler han er innimellom.

Jeg hadde en samboer som sa at jeg var kald, følelsesløs og at det var nesten skummelt. Vi mistet 4 kjæledyr på 6 uker. Først måtte vi avlive hamsteren vår fordi det var gammelt, dette hadde vi pratet om og var greit. Bare to uker senere klikket min allerede aggressive katt og vi måtte avlive den også. Det var når jeg tok det valget at han kalte meg kald. Det var etter samtale med dyrlege og mistanke om svulst i hjernen, dette var heller ikke en nyhet, men tror aldri han egentlig trodde jeg ville gjøre det. Jeg visste det var det riktige å gjøre og hadde det vært en hund hadde den vært avlivet for lenge siden grunnet angrepene sine. Når du vet du må gjøre det, hjelper det ikke å dvele ved det, men få det gjort så fort og effektivt som mulig, alt annet er tortur for dyret. Til informasjon de siste to var marsvin og de ble omplassert siden samboeren min ikke tålte høyet. Så selv om vi mistet dem, levde de videre.

Jeg fryktet alltid den dagen jeg kom til å miste noen nær meg. Jeg visste jeg var utrolig heldig som var blitt 29 år og ikke opplevd å miste noen nære. Jeg var i live da noen av oldeforeldrene mine døde, men jeg var for ung og kjente dem nesten ikke. Jeg rakk nesten å bli 30 år før jeg opplevde tap, og det var Bestefaren min som gikk bort.

Jeg hadde forstått det med en gang da jeg fikk samtalen midt på natta, selv om den bare sa veldig dårlig. Hodet mitt var rolig og tenkte rasjonelt og det sa til meg at det var ingen grunn til at politiet satt med Mormor til noen kom, om han ikke var død. Jeg fant ut at jeg hadde rett da jeg kom opp, men følte ikke så mye mer enn et behov for å ta vare på resten av familien min. Jeg ga han en god klem og brukte di neste timene på å gå frem og tilbake i mellom alle som hadde samlet seg mens vi ventet på at noen skulle komme å hente han. Så dro jeg hjem og sov bedre enn jeg hadde gjort på mange år.

Mens andre følte et sterk tap, har jeg aldri følt meg så nærme bestefaren min. det var som han gikk vedsiden av meg og passet på meg. I drømmene mine dukket han opp hver gang det startet et mareritt og beskyttet meg. Men den roen og varmen jeg følte skremte meg også veldig, hva er galt med meg? Hvorfor sitter jeg ikke å gråter som resten av dem?

I sommer når jeg måtte avlive Sirius etter 10 år opplevde jeg mye av det samme. Jeg måtte ta valget og var helt skjelven helt til dagen kom. Da var jeg helt rolig og hadde ingen problemer med å bære han når han var bedøvet eller etter at han var død. Nok en gang ga jeg kroppen en kjempe klem etter at døden var et faktum og nok en gang la jeg meg til å sove med en sterk ro over meg. I løpet av natten kjente jeg Sirius klatre opp i senga og legge seg i armkroken min igjen og jeg sov til lyden av at han malte.

Jeg blir ikke lei meg når jeg tenker på dem, fordi hodet mitt automatisk tenker på de beste stundene vi hadde sammen. Enten mennesker eller dyr, så når tankene drifter mot dem blir jeg fylt med kjærlighet og ikke sorg.