Nok en kveld og jeg ligger å strekker meg i sommervarmen på den beste liggeplassen i huset, på toppen av alle putene. Jeg har sett forberedelsene så jeg vet at det bare er snakk om minutter før mamma kommer og legger seg ved siden av meg og jeg starter å male bare av tanken på det. Endelig krabber hun opp i senga og legger seg på plassen sin innenfor meg. jeg øker lyden på malingen min for å fortelle henne at jeg vil kose og klatrer ned til henne.
Rundt og rundt går jeg og prøver å få kropps kontakt, men over alt ligger det en stor tung ting i mellom meg og henne. Jeg vasker pelsen på hodet hennes litt når jeg passerer men klarer ikke å finne en plass å legge meg å kose på. Jeg prøver å flytte på denne tunge greia som jeg selv liker å ligge under om vinteren, men da roper hun au og navnet mitt. kanskje det ikke var så smart å bruke klørne.
hvorfor dekker menneskene seg så til? jeg vet de bare har pels på hodet, men det må da være godt nå om sommeren. allikevel dekker de seg alltid med noe som hindrer direkte kroppskontakt.
heldigvis har jeg ( eller egentlig Sirius) lært opp mamma til hva vi ønsker og tilslutt snur hun seg og legger armen ut. så kan jeg krype godt inntil den og sove.
Hei så bra du skriver, fint manus til en bok. Kjempesøt pusekatt, ja disse pelsdottene er noen herlige skapninger. Ønsker deg en fin dag