Hvis du har vært på et nedlagt psykiatrisk sykehus og nesten blitt drept av spøkelser, hva er da mer logisk enn å dra tilbake?
på mange måter likte jeg denne boken bedre enn den forrige, men det virker som forfatteren har startet en vei og ombestemt seg og tatt historien en annen vei. Selv om begge bøkene har spøkelser, og er innenfor grøsser temaet er selve historien veldig forskjellig.
Den første boken er en ren spøkelseshistorie, mens denne er en historie om konspirasjonsteorier hvor det dukker opp spøkelser for å gi hint innimellom. Det er satt opp hindre som skal få deg til å lure litt mer på hva som skjer og hvordan det skal ende, men hovedsakelig får de meg bare til å tenke hvor idiotisk går det egentlig ann å bli.
Det jeg likte best med boken er vel det som kanskje passet dårligst inn. Alle nerde referansene. Ja det er geniale og kjente referanser fra harry potter og doctor who, men dette er ikke en fantasy eller si-fi bok, så det føles litt malplassert. Ja hovedpersonen er en nerd og tydeligvis vennene også, men da hadde han vel klart bedre enn det der?
Det jeg innser i ettertid og med litt skuffelse er at dette er bildebøker. Bøker basert på bilder som skal skremme livet ut av deg. Kanskje jeg hadde likt historien bedre om jeg ikke hørte den på lydbok, men kunne se bildene. Men de små irritasjonsmomentene hadde nok vært der allikevel.
bilde fra goodreads