Alle folk er til tider dumme, det er slik vi er skapt, kunnskapsløse til vi lærer.
Før i tiden hadde vi bygdeidioten, personen som gjorde samme feil om og om igjen uten egentlig å lære noe av det.
Når jeg gikk på skolen hadde vi periodens idiot. Ikke nødvendigvis noe man la seg opp i eller ertet for, men alle gjorde noen feil som ble husket bedre enn andre. Fordelen var at det antageligvis var en neste dag som gjorde en like stor tabbe og etter hvert druknet tabben din inn i mengden av de mange. De fleste glemte det.
Selvfølgelig var noen større enn andre, og noen blir husket og brukt mot deg 20 år senere mens alle har latterkrampe mens man tenker over hvor dum man var da.
Men hva når tabbene blir stående for alltid, for alle. Sosiale medier er en farlig felle å falle ned i. det finnes mye positivt med det, men gjør det muligheten for å feile mindre? Hvordan vil det påvirke en tenåring å bli latterliggjort med nick offentlig i de store nyhetskanalene?
Først når man ser sakene ler mann og deler videre, for det kan være virkelige morsomme feil. Men etter en tid innser man at det kanskje sitter en usikker tenåringsjente et sted i verden i sjokk. Ikke har hun bare lært at hun hadde veldig feil, men hele verden lær av det. Det hjelper ikke å slette meldingen fordi nyheten er allerede ute og kopiert. Om noen googler nicknavnet vil denne feilen være første ting alle vil se.
Vi kan jo håpe at dagens lekse ikke var hvem en artist er, men at man skal være forsiktig med hva man sier på nettet, for nettet er evig. Men kanskje vår lekse burde være å la feil være feil. De kan være morsomme og historien går videre, men ved å utelate navn eller andre detaljer kan historien være morsom for flere, for selv om historien kommer tilbake til personen kan det være en annen som har gjort samme feil. Man kan lære samtidig som man får beskyttelsen av anonymiteten.
Dagens idiot skapes av media, noen velger deg og alt dumt du noen gang har gjort blir fremhevet slik at det smarte ikke synes. En merkelapp som kan være umulig å bli kvitt igjen.
