Jeg hater denne boken, ikke fordi den er dårlig, men fordi den er god. Jeg vet egentlig bedre enn å lese bøker om dette temaet, men den fulgte med i bokpakken jeg kjøpte og hadde fått så mye positiv omtale. Jeg angret veldig på at jeg leste den mens jeg om og om igjen i går brøyt sammen i tårer og var utrøstelig. Selvfølgelig syntes jeg synd på Gemma, TY og kamelen (mest kamelen) men ingen av de følelsene kunne sammenlignes med min sorg for meg selv. Det først i løpet av natta jeg klarte å finne den trøsten jeg trengte, og ikke så overraskende så var det i Sirius.
Boka er skrevet som et brev fra Gemma til Ty, her forklarer hun kidnappingen fra sin side, sine følelser og tanker. Det er rett før rettsaken og hun må finne ut av hva hun føler og ønsker. Gemma er en sterk 16 åring som opplever å bli stjålet fra flyplassen i Bangkok og tatt med til ørkenen i Australia. Her blir hun holdt av Ty som har fulgt henne siden hun var 10 år gammel. Han mener han redder henne fra den vonde verdenen og kan ikke forstå hvorfor hun ikke kan gi opp håpet om å rømme og se at dette er for hennes beste.
Som regel blir Australia beskrevet med hav, korallrev og haier, men her er ingen av disse tingene, bare en evig lang sand slette som skjuler mer en det man først ser.
