Jeg går igjennom leiligheten og slår på lys, jeg vet de sier at man burde ha lysene av på rommene man ikke er i, men jeg er mørkeredd og trenger at lysene er på. Kanskje ikke full belysning hele tiden, men nok til at jeg ser rommet. Min mørke redsel handler ikke så mye om mørket, men det å ikke ha kontroll, og ikke kunne se, jeg er mer redd tåke en mørket, mørket kan man gjøre noe med.
Akvariene i leiligheten lyser godt opp der jeg går rom til rom, men når jeg kommer til stua, som kun er belyst av en halv død julestjerne, stopper jeg brått. Det er noe i lufta, en kvalmende følelse om at noe er feil sprer seg igjennom kroppen, jeg er ikke redd, dette er asbergeren sin måte å fortelle meg at hjernen har plukket opp en forandring, det kan være alt fra en flyttet stol og veltet vase, og jeg bor med to katter så det er ingen ny opplevelse. Kanskje greit jeg ikke så at jeg hadde sovet med ulåst dør før senere, ellers hadde jeg nok blitt redd.
Helt stille på stuebordet satt det en katt som ikke turte å puste, en som viste han var tatt på fersken i å gjøre noe han ikke fikk lov til og håpet at om han bare satt stille nok ville jeg ikke se han, noe som kunne ha virket om han ikke satt å fulgte intenst med på meg, lysene øyne i mørket er ganske åpenbart. Silhuetten av kroppen fortalte meg fort hvilken katt det var som var den skyldige.
uskyldig til det motsatte er bevist, det betyr tatt på fersken for katter.
( bildet tatt ved en annen anledning)