jeg gledet meg virkelig til bok 2 i denne serien, og jeg ble veldig skuffet. Den var grei, men ikke super slik bok en var. Jo bedre bok en i en serie er jo større er skuffelsen når bok 2 kommer og den bare er grei.
I starten av boka får vi være med på at Samm vitner generalen sin dø grunnet datoen, og Kira forlater menneskene for å finne ut mer om seg selv, MR og holdbarhetsdatoen på de delvis menneskene (Partials)
men ikke lenge etter at Kira har dratt, angriper Morgan menneskene sin lille øy og henretter ett nytt menneske hver dag til Kira blir funnet, selv om Kira får vite om dette, føler hun at hun må finne svarene hun leter etter og planen bak alt. Når Samm finner henne igjen legger de ut på en reise igjennom det forlatte USA og et stort område med giftgasser.
Starten på boka er grei og spennende, men når Kira begynner å utvikle følelser for Samm ville jeg bare rope NEI og kaste fra meg hele boka. Det var ikke det at følelsene dukket opp, men den indre krangelen hun har med seg selv mens hun prøver å forstå følelsene sine. Denne indre tankegangen er så brukt i bøker at jeg blir gal. Hvorfor kan ikke to personer være rundt hverandre i lengre tid uten at man skal bli forelsket, og hvorfor må alle kvinner være så svake at de ikke kan noe for at de dolker kjæresten sin i ryggen for en annen. Og så er det alle disse intrigene som oppstår rundt uerklært kjærlighet, akkurat som en verden som har gått under, finne ut at du ikke er et menneske, at en gal leder tar liv av vennene dine, krysse en dødelig syrefullt ørken, løse to dødelige sykdommer, overleve og selvfølgelig ta vare på de du reiser med er nok problemer.
Jeg skal nok lese bok 3, men jeg gleder meg ikke her og nå, trenger nok en pause.