kanskje ikke usynlig er riktig ord å bruke, du ser da meg når du klager over meg, du ser jeg øker skatten din og du ser jeg er i veien for deg i det du haster forbi i butikken og irriterer deg over denne som står i veien. Det du kanskje ikke ser er stokken som har falt på gulvet og at den personen du skumper borti i det du stresser forbi sliter med å få den opp uten å falle.
Men om vi kan virke litt usynlig i hverdagen, når vi ikke irriterer dere over å eksistere og nekte å holde oss inne i senga, er det ingenting mot hvor usynlig vi er ellers i samfunnet.
De kaller meg psykisk syk, jeg trenger hjelp av et støtte apparat og stabilitet rundt meg. Jeg har asberger syndrom og er derfor også veldig avhengig av at folk er ærlige og kan stoles på, lyver du til meg, glemmer jeg det aldri. Spiller du et urent spill fordi du stresser, slutter jeg å stole på deg. Du kan godt si at i dag har jeg ikke tid, jeg er stresset osv, men ikke lyv eller prøv å manipulere meg.
Nå er du så heldig at du får et system rundt deg opp å gå, men alt er egentlig avhengig av at andre personer gjør jobben sin. Om du får problemer med en person fordi den ikke oppfører seg rundt deg er det ditt problem og om du ikke klarer å leve med det er det din feil og du slutter å få jobb. Når fastlegen har mange pasienter og egentlig ikke er interessert i saken din er det ditt problem. For samme hva som skjer så får det ikke konsekvenser for dem, bare for deg.
Det er du som står uten behandler, det er du som står uten et system fordi legen ikke orker å ta ansvaret, det er du som bare må skjerpe deg og komme deg videre. Det har egentlig ikke noe poeng hva som er grunnen til at du føler brudd på tilliten, det er uansett ditt problem.
Så om du blir lagt inn på sykehus grunnet en sykdom og ikke får den hjelpen du er der for, det er dit problem. Altså dør du eller får alvorlige skader og noen orker å jobbe rettsvesenet i 5-10 år for deg kan det hende at det blir noen andre sitt problem. Sitter du der å stirrer i en vegg i 2 mnd, ikke blir hørt på, føler deg truet og redd mens sykepleiere løper rundt for å rekke neste tv program, ditt problem. Har de glemt å bestille inn mat du kan spise grunnet allergier, dit problem. Skjer dette ofte, ja se på det som en gratis slankekur. Det er i hvert fall ikke deres problem.
Så etter å ha blitt kastet ut av psykisk helse fordi man er for fysisk syk og skrevet ut av et sykehus uten mat, kompetanse eller noen forsøk på å hjelpe deg. Da sitter du igjen med ansvaret selv. Og du får håpe du er sterk nok til å ta opp kampen med nav, hjelpemiddel sentralen, fastlegen og starte helt på nytt igjen, for selv om de kaster deg rundt i systemet uten at noen gjør jobben sin, er det fortsatt ditt problem. Det har ingen konsekvenser for dem, men for deg kan det handle om muligheten til å bli frisk eller ikke.
