Vennene har hatt noen herlige måneder i New Zealand uten krig og med voksne som har hjulpet dem over traumene de har opplevd. De får gå på skole igjen og finner seg venner, men alt er ikke like fint som det virker, dagene er tunge og de har mye å bearbeide. De er nå helter og kjendiser, men vil helst bare komme tilbake til normalen.
Ryktet i leiren er at det skal være et gerilja oppdrag i Australia, og det tar ikke lang tid før vennene innser at de er en del av denne planen. Det er med blandede følelser de reiser tilbake til landet som er i krig, egentlig skal de bare være guider, men siden soldatene fort forsvinner tar de oppdraget om sabotasje på seg selv.
Men deres hell har gått ut og månene i trygghet har gjort dem uforsiktige. Ingen ting går som planlagt og de må nok en gang lære seg å leve med redselen og kunnskapen om at de er mordere.
Denne boka føles mest som en bro til en videre historie, når boka sluttet var jeg forvirret et lite øyeblikk før jeg forsto at de her skulle bryte mønsteret. Ingen geniale seire og ingen dødsfall, gleder meg til å starte på neste bok om noen minutter.
