I dag startet dagen slik. Luna vekket meg grunnet at hun løp vilt rundt i leiligheten og ikke klarte å roe seg ned. Det smalt i plater og i ting som falt ned rundt henne. Jeg som akkurat hadde våknet holdt på å bli gal av alle lydene hun laget, det var som om de slo mot hodet mitt. Det tok litt tid før jeg forsto at hun var skvetten og redd og at jeg måtte klare å roe ned irritasjonen og det at jeg skvatt slik, for at hun skulle roe seg ned. Hun hadde forresten kastet opp over kontorstolen min og utover gulvet på datarommet, så jeg startet dagen med å vaske etter henne. Ikke var jeg sint bare oppgitt, jeg hadde hørt at hun kastet opp litt tidligere når jeg var halt i søvne og rakk å tenke på noen ting jeg håpet hun ikke hadde kastet opp på. Kontorstolen var ikke en av de tingene, jeg var mer redd for datamaskinen og smykkene jeg lager.
Jeg har endelig fått roet ned Luna og ryddet opp etter henne og setter meg ned foran datan for å våkne sakte og roe meg ned da sirius kommer. Han vil ha kos NÅ og ikke om 10 sekunder og river ned alt på skrivebordet og går i veien hele tiden.
Mest av alt ville jeg bare gå å legge meg igjen, prøve å stå opp om en times tid å se om dagen starter bedre da, men jeg klarte å roe Sirius ned også slik at han la seg ned på skrivebordet, og da er han jo veldig søt.
Nå er pusene bare kosete og snille igjen, men denne morgningen minner meg på at det er ikke bare, bare å ta på seg ansvaret for to dyr, de krever sitt.
