Om ikke noe annet viser denne filmen meg hvor ekle folk er.
Lurt på hvordan det var å være i Thailand 2. juledag når tsunamibølgen kom? Her får du følge historien til en familie som overlevde katastrofen, men ikke på den lette måten.
De er ved bassenget på hotellet de bor i når den første bølgen treffer og vi følger moren og den eldste sønnen i deres kamp om å overleve. Moren har ekstreme skader og gutten bare mindre skader. De viser medfølelse ved å redde en liten gutt og møter medfølelse i lokalbefolkningen.
Faren og de to yngste sønnene har sluppet billigere unna, men faren leter fortsatt etter de to han savner. Han sender barna avgårde på evakueringen mens han leter videre selv og plutselig er familien delt opp i tre.
Vi blir sittende i sjokk når familier som har sluppet helt unna nekter å dele telefonen sin med de som leter etter overlevende, fordi di vil komme seg fort hjem og enda mer sjokk når de som leter desperat deler den ene telefonen de har.
En dramatisk historie som rører ekstra inni deg fordi du vet hvor mange som døde den dagen og hvor mange som aldri ble funnet.
Jeg er ikke helt sikker på om tittelen henviser til selve katastrofen eller det faktum at alle kom seg hjem i live, for i mine øyne er begge deler like usannsynlig. ( men jeg tviler ikke på at det skjedde)