Vanligvis når jeg våkner sitter det en katt på kanten av senga klar for kos. De neste timene er til og fra hele tiden. Hadde jeg sittet stille hadde han sikkert bare ligget på fanget mitt og hvert lykkelig. Men i dag har jeg ikke sett han engang, jeg tror han ligger og furter på stua.
I dag tidlig gjorde jeg nemlig noe utilgivelig, og noe han må venne seg til om han ikke roer seg ned når jeg sover. Jeg stengte dem ute fra soverommet, begge to.
Men det var bare Sirius som plaget meg, han satt i vinduskarmen og hadde pipekonsert. Jeg tåler mye av han, men jeg har også grenser og han har virkelig tøyd dem i år.
Det tristeste er at det gikk hardest ut over Luna, hun bor jo så å si her inne på soverommet, men har ikke sett så mye furting hos henne.
Vel han får bare ligge der å furte, han pleier ikke å klare det så lenge, for når det ikke virker og jeg ikke kommer krypende til han for kos må han gi seg med et smerteskrik og hoppe opp i armene mine for kos. Er jo en grense på hvor lenge man kan gå uten kos.
