– Men det var ikke min skyld.
Natt til i dag var rett og slett terror, katte terror. Når den ene katten gikk eller jeg klarte å lure den vekk kom den andre. Vanligvis har jeg ikke så problemer med at kattene er inntil meg, og det hadde jeg ikke hatt i natt heller om de bare lå i ro.
Det var opp og ned, opp og ned. Det skulle spises litt, så måtte de på do, en spennende lyd uten for måtte utforskes osv?
Problemet er heller ikke bevegelsene, jeg har levd med disse kattene i mange år nå. Men i natt hadde de et spesielt behov for å vekke meg hele tiden. Gjerne akkurat i det du holder på å sovne.
Når luna kommer vil hun inn under dyna, hvis du ikke slipper hun inn står du i stor fare for å få en klo i låret mens hun prøver å grave seg selv inn (hun angriper ikke)
Men i natt tror jeg Luna var smart nok til å forstå at jeg hadde fått nok, for tilslutt la hun seg på hodeputa vedsiden av meg, da kunne vi være nære uten å forstyrre hverandre.
Men Sirius er et kapittel for seg selv, ofte våkner jeg med han sovende inntil meg og jeg vet han ikke var der når jeg sovnet, så jeg vet han kan være stille om han vil. I natt ville han ikke.
han mjauer og piper i ett sett, og det å dytte bort i meg eller hoppe på meg for oppmerksomhet er ikke et problem.
Men i natt bommet han litt, jeg hadde nemlig rukket og sovne, endelig! Men jeg hadde ikke så koselig drøm og i det Sirius hoppet opp på ryggen min, bråvåknet jeg og skrek av full hals og med tårer i stemme og øyne. Jeg sa NEI, vær så snill la meg være i fred.
Kort sagt, jeg tømte senga fort.
Når jeg våknet litt senere igjen var luna på plass på puta og Sirius i armkroken min igjen, begge to hadde hvert stille denne gangen. Og når jeg snudde meg med ryggen mot Sirius satt han og ventet på tegn til at han skulle komme rundt meg.
De er søte, men kan være slitsomme innimellom.
