Nok en gang smatt Sirius ut døra i det jeg åpnet den, siden jeg bare skulle i søpla lot jeg han bare være og gikk videre mens han løp ned mot kjelleren og ville bli fanget.
Jeg vet at han ikke liker at jeg forlater han i oppgangen, men han vet at jeg ikke liker at han løper ut i oppgangen?
Det er ikke mange meterne bort til søpla og jeg holder øye med ytterdøra for å advare folk om de går inn, katt løs pleier jeg å si, de bare smiler til meg da.
Men denne gangen kom «faren» innenfra, for mens jeg var ute i søpla kom det noen ned trappeoppgangen og skulle ut, jeg behøver ikke å advare dem i oppgangen om at det er en katt løs, Sirius skriker nok til at alle forstår det, og når folk nærmer seg døra mi blir Sirius nervøs, han vil jo passe på.
Jeg bor i første etasje så alle som vil ut må passere døra mi og når de gjør det løper Sirius opp og prøver å skrape seg inn. Han er ikke panisk redd, da hadde han hatt vett nok til å bli nede i kjelleren?
På utsiden av døra står jeg å holder på å le meg i hjel, ansiktet til mannen som kommer ned trappa i det katten passerer han og han ser meg stå å le. Det er ingen hemmelighet at jeg har katter, jeg er den eneste i oppgangen så det var klart hvem som eide den løse katten.
Jeg unnskyldte meg fort i det jeg for forbi mannen og løp opp og slapp Sirius inn. Det er så greit når jeg slipper å jage han igjennom halve kjelleren for å bære han inn igjen. Inne gikk halen rett i spørsmålstegn og han var ivrig og leken igjen.
Tøff katt hjemme, ikke så tøff ute
