Blog

å Se harry potter sammen med den største fansen er alltid en opplevelse og det øker kvaliteten på filmen hver gang. samme når og hvor du ser filmen senere vil det aldri bli helt det samme. å dele følelsene dine med 800-900 fans som lever seg helt inn i filmen er uerstattelig. jeg har sittet lenge å tenkt på filmen og hva jeg synes, det er mange tanker i hodet mitt og vil prøve å få dem frem riktig. først må jeg si at filmen er nydelig, spennende og virkelig tro til boka. dette er en film som kunne ha blitt stor uten av den var harry potter. ingen tvil om at det er en god film. flere steder i filmen var det lagt inn små komiske sener som lettet litt på stemningen i all slåssingen, selv om det meste av humoren var forutsigbart gjorde det ikke noe. det meste med filmen var jo forutsigbart for de som har lest boka. det å få meg til å le er vanskelig så der skal de ha en stor pluss. morsomt at de har klart å lage en så “hatet” figur til å bli det komiske midtpunktet. men det er kanskje derfor det var morro. spenningsnivået i filmen var på topp og du fikk aldri muligheten til å kjede deg, eller tenke på ting som godteri og andre småting som ikke var en del av selve filmen. den dro deg inn i universet sitt og holdt deg der til siste sekund. kjempe godt jobbet av både skuespillere og resten av teamet. vi så filmen i 3d, dette gjorde filmen litt mer levende, men hadde egentlig ikke så stor påvirkning på filmen. følte at blurete ting ble mer frustrerende og innimellom ting som ikke skulle ha hvert vanskelig å se, var det. kan ha hvert at øynene mine sliter med 3d når jeg er sliten. men absolutt ikke et must å se filmen i 3d. hvis det er noe jeg skal kommentere negativt på må det være evnen til å vekke følelser. dette er noe filmen ikke var særlig god på. ja jeg hadde lyst til å løpe inn i skjermen å redde dragen når jeg så hvor mishandlet den var (antageligvis grunnet min kjærlighet til dyr og drager) men nå gjorde jo heltene det i stedet da. jeg var også med på humor bølgene som dukket opp, men selv om senene var morsomme var de ikke til å le seg i hjel av (var jo ikke komedie vi så heller) men jeg har sittet med en følelse av at noe manglet virkelig, jeg var aldri trist, glad, spent, redd, lettet. og å komme igjennom siste delen av historien uten disse følelsene føles litt ut som å ha blitt røvet vekk noe. når jeg leste boka satt jeg å gråt de siste kapitlene og måtte søke trøst innimellom. noe jeg er sikker på jeg ville ha gjort enda. smerten når en av tvillingene dør, når lupus og tonks dør, den var ikke der. men enda verre den desperate følelsen av sorg i det harry potter går ut alene i skogen for å la seg bli drept var borte. kjærlighetsscenene var også tomme følesesmessig, de var en pustepause i slåssingen, men bare det. min teori er at han som har laget filmen har kortet så ned og hoppet så i mellom senene med følelser at de bare forsvant. du så folk var døde, men hoppet fort videre. du så ett kyss men så var det rett tilbake til løpingen. du rakk rett og slett ikke å få med deg følelsene. dette ble et stort tap for meg. må jo selvfølgelig legge til at det var sener fra boka jeg savnet, men slik vil det alltid være så det må jeg nesten se bort i fra. når det kommer til å gi en karakter må jeg bare si pass, jeg er alt for nære og glad i filmen til å kunne se objektivt på det. så min beskrivelse av tankene mine rundt filmen får være nok.